I dag har jeg skuffet noen nok en gang. På mandag måtte jeg avstå fra en avtale med mamma'en min og i dag måtte jeg si nei til å bli med min søster på en konsert. Kroppen er så sliten og utmattet at jeg ikke er i stand til å gjøre så mye uten å bli uvell. Ja, jeg vet - du har hørt det før! Men hva skal jeg si da? Skal jeg slutte å gjøre avtaler...da de som regel likevel blir brutt. Er det de jeg skuffer eller er det meg?

Jeg vet jeg klager mye, men ting er så vanskelig når man føler at man må forklare seg for alt og alle. Man sier ja til ting fordi man ikke vil skuffe de, men så er det gjerne det man ender opp med å gjøre likevel.

Foreldrene mine forstår ikke så mye av hva som skjer...så de tror vel jeg lurer unna alt og alle. Søstra mi forstår mer, og derfor er det mer sårende å skuffe henne. Hun er også gravid og det er planer om at jeg skal være med på fødselen da faren ikke er i landet akkurat nå. Men vil hun stole på meg? Vil hun stole på at jeg stiller opp for henne og hjelper henne gjennom hennes aller største øyeblikk noensinne? Jeg håper det - for jeg lover å være der om jeg så må bli bært dit.

PS: Det ble konsert på meg likevel, da Laila ikke fant noen andre å reise sammen med...men ikke middag først da. Vi var i Lillestrøm og så på Vidar Johnsen og Peter Nordberg - egentlig veldig bra!

"You may be disappointed if you fail, but you are doomed if you don't try" Charles Morgan