Depresjon er vanligere enn mange tror. Det anslås at i Norge lider 2,5 til 4 % av befolkningen av klinisk depresjon til enhver tid. Det anslås at i løpet av livet vil omtrent 11 % av befolkningen ha lidd av depresjon en eller flere ganger. Dette kommer av at en person som har lidd av depresjon en gang også øker faren for å rammes av depresjon senere i livet. Blant psykisk syke anslås det at 61 % også lider av depresjon i en eller annen form (tall fra 2011).

Depresjon og selvmord er også en av de vanligste dødsårsakene blant barn og ungdom. Bare i Norge dør omtrent 70 barn og unge hvert år, og 30 % av ungdommer rapporterer at de har hatt selvmordstanker. Av dette kan vi anta at alle, bevisst eller ubevisst, kjenner noen som har eller har hatt depresjon.

Arvelig

Det finnes også en arvelig komponent som kan utløse depresjon. Dette fører til at innen noen familier vil det være høyere grad av lidelsen enn for lands- og verdensgjennomsnittet. Andre familier kan også ha økt grad av depresjon uten at det er en genetisk komponent inne i bildet. Fattigdom, rus, alkohol, vold, misbruk, kontroll, usikker livssituasjon, status og mangel på positive tilbakemeldinger kan alle spille en viktig faktor for om noen har økt risiko for å utvikle depresjon eller ikke. Innen status har forskere spesielt begynt å se på hvordan rasisme og annen systematisk diskriminering kan ha innvirkning for hvor mye depresjon vi ser i en folkegruppe som helhet.

Gammel sykdom

Depresjon er heller ingen ny lidelse. Helt tilbake i antikken snakket den moderne legekunstens far, Hippokrates, om en sykdom han beskrev som melankolsk. Denne hadde både fysiske og psykiske kjennetegn. Selv om sykdommen som ble beskrevet var noe annerledes enn det vi kjenner som klinisk depresjon i dag, kan vi fortsatt skjelne mange likheter. Vi kan derfor si at depresjon, som definert sykdom eller lidelse, har vært definert og ansett i over 2500 år. I antikken var sykdommen mest assosiert med lærde menn, men siden 1800-tallet har sykdommen glidd over til å bli mest assosiert med kvinner. Dette stemmer også med statistikken, da kvinner i større grad blir diagnostisert og behandlet for depresjon.

Verden rundt

I internasjonal sammenheng vil graden av personer med depresjon fra land til land variere med stigma, kunnskap og oppfatning om sykdommen. I Kina og mange andre asiatiske land er det større stigma og skam assosiert med depresjon, og man kan lettere miste sin plass i samfunnet dersom det blir kjent at man sliter mentalt. I vestlige land er dette stigmaet noe mindre, og enkelte mennesker har lettere for å oppsøke hjelp. Litt mer negativt er det derimot at mange vestlige land, spesielt USA og Storbritannia, kan være veldig raske til å skrive ut antidepressiva, såkalte «lykkepiller» fremfor å bruke tid på samtaleterapi og mestring. Med slik symptombehandling vil en klinisk depressiv person ofte være ute av stand til å slutte på sine medisiner, fordi symptomene vil komme tilbake uten at de har utviklet verktøyene for å håndtere den underliggende årsaken.

Her i Norge er depresjon fremdeles mye knyttet til ungdomsproblemer. Ikke fordi voksne ikke kan utvikle depresjon, snarere tvert i mot, men fordi man ofte vil se tegn på depresjon eller depressive perioder som kan følge personen hele livet. Hos noen kan et stort tap føre til en tung depressiv periode, mens andre sliter med flere episoder gjennom hele livet uten at en klar årsak kan identifiseres. Det er også en viss trend i statistikken for at depresjon er på fremmarsj. Om dette skyldes at befolkningen er mer deprimert eller om vi har utviklet verktøy som gjør depresjon lettere å identifisere er ikke sikkert.